Praha – Berlin

Vi brukte litt tid på å komme oss ut av Praha.  Årsaken var et delvis defekt hjul til den ene hengeren, mange mennesker, vakre omgivelser og et hyggelig restaurantbesøk. Den første dagen kom vi bare til utkanten av byen, i nærheten av Troja-slottet, hvor byens campingplasser er lokalisert. I én og samme gate var det 5-6 campingplasser ved siden av hverandre. Alle er små, og det så egentlig ut som om det var privatpersoner som hadde etablert campingplasser i sine egne hager. Den vi valgte, var svært pen og ryddig, med fine sanitæranlegg og en liten koselig kafé. Som de andre storbyene vi har besøkt, var det ingen ting å utsette på sykkelveiene gjennom Praha. Det var som å sykle på en motorvei. Utmerket dekke, avmerkede kjørefelt, bra skiltet og stor trafikk (bl.a.veldig mange på rulleskøyter).

I Praha

Ut av Praha

Fint nordover langs Vltava/Moldau

Et stykke nord for byen endret imidlertid sykkelveien karakter, og gikk over til å bli stier av grus og løs sand. Noe av årsaken til dette er årets flom. Vi møtte en syklist fra Praha som frarådet oss å følge den merkede sykkelruta. Underlaget ville bli enda verre, og nesten uframkommerlig med sykkelvogner. Han anbefalte oss å krysse elva og jernbanelinja, og han insisterte på å følge oss til den neste byen. Vi er veldig takknemlige for den hjelpen vi fikk, og kan bare tenke oss hvor ille det måtte være på den andre siden (det viste seg at fyren var en erfaren syklist som bl.a. hadde syklet tre måneder i Asia). 

"Sykkelhighway"

Denne stien ble vi anbefalt. Da kan man tenke seg hvordan det så ut på andre siden.
Vi måtte forresten krysse jernbanelinjen, og selvfølgelig kom det et tog.

Mannen som var hyggelig og hjalp oss, tok en øl med oss på ei knepie i Kralupi før han syklet videre.
Han var kjent i området,
 og åpenbart en erfaren syklist som har sett mye av verden på to hul.
Dessverre fikk vi ikke navnet hans.

Selv om vi ble geleidet forbi den verste strekningen, stoppet ikke utfordringene med dette. Det var flere partier på sti med løs sand som underlag, og vi måtte krysse elva på en gangbru som var lagt oppå gassledninger. Vi bar sykler og bagasje tilsvarende to etasjer opp og to etasjer ned i bratte trapper. Heldigvis kom det en annen syklist som hjalp oss med de tyngste børene. Dette var andre gangen denne dagen hvor vi fikk hjelp av andre syklister. 

Stisykling i løs sand byr på utfordringer når man har med sykkelvogn.

Ei av bruene over Vltava

Elvepadling må være en populær sport i Tsjekkia.
Dette er det tredje anlegget vi har passert på turen.

Sykkelveier av ulik kvalitet...

Gassledning

Slike bruer byr på utfordringer for oss med mye bagasje og tunge sykkelvogner!

Margit hjelper til med å frakte utstyr

Vetle hjelper selvfølgelig også til

... og vi fikk hjelp av en forbipasserende syklist

Utsikten fra brua

Etter dette ble sykkelveien bedre, og ved Melnik renner Vltava (Moldau) ut i Elbe. Langs Elbe kunne vi igjen nyte å sykle på veldig gode veier, i fin natur og i vakker solnedgang.

Melnik

Vltava/Moldau renner ut i Elbe ved Melnik

Vi sykler på en del av en internasjonal sykkelrute, Eurovelo rute nr. 7 - solruta fra Nordkapp til Malta.
Tenk å kunne følge hele den...!!

Langs Elbe

Vakker solnedgang

Brua ved Roudnice nad Labem
(Labem er det Tsjekkiske navnet på Elbe)

Vi hadde bestemt oss for å overnatte i byen Roudnice nad Labem. I dét vi kom inn til byen, møtte vi en gutt på rulleskøyter. Han (Vratislav Floran) hadde studert friluftsliv og idrettspedagogikk i Bø og Notodden det siste året, og var tydelig begeistret over å møte nordmenn. Han hjalp oss å finne hotell og inviterte oss like godt hjem på middag. Vratislav hentet oss i bil, hadde kjøpt inn pølser med tilbehør, og fyrte opp et skikkelig bål på en bålplass i hagen. Vi grillet pølser og koste oss. Etter hvert ble vi invitert med inn på kaker, og Vratislav viste bilder fra ferieturen i Norge sammen med kjæresten og venner. Dette ble en svært hyggelig avveksling for oss.

Vratislav, eller "Vratsja" som han kalles

Vi griller pølser og koser oss.

Kongler i bålet

Takk for en svært hyggelig kveld, Vratsja!

Den neste dagen syklet vi fra Roudnice til Usti nad Labem, kun 4,5 mil. Vi måtte mekke litt på syklene før vi startet, og vi brukte en del tid på et Tsjekkisk postkontor for å få sendt en pakke med kartbøker o.l. hjem. Det er ikke godt å si hva slags skolering de ansatte ved postkontoret har hatt, men språk, kundeservice og effektivitet sto neppe på timeplanen.

Etter å ha sått i to køer, ble vi henvist til denne luka hvor det lå en lapp om at luka var stengt i 15 minutter.
Vi kunne høre de ansatte skravle på baksiden, og etter en drøy halvtime fikk vi dem motvillig til å åpne. 

Roudnice fra andre siden av elven

Elbe

Fine sykkelveier

Her går bekken i et spor over sykkelveien i stedet for i rør under

Sykkelveien videre fugte Elbe hele veien, men flere steder var den forsvunnet  på grunn av flommen. «Omkjøringene» tar tid og koster krefter. Akkurat denne dagen gikk det likevel ganske greit.

Så høyt sto vannet under årets flom

Ødeleggelser

Usti nad Labem ser ut til å være en industriby som har hatt sin storhetstid. Det er kanskje slik vi egentlig har sett for oss en typisk østeuropeisk by fra kommunisttiden? Uansett kommer byen utvilsomt høyt opp på lista over de styggeste byene vi har besøkt. I Usti overnattet vi på det første (og største) hotellet vi fant. Hotellet understreket inntrykket vi fikk da vi ankom byen. Nesten alt gjenspeilte kommunismens «storhetstid». Nå var det nedslitt, og vi kunne ane mafiavirksomhet og store sosiale forskjeller/problemer. Det var en spesiell opplevelse å stå i 10. etasje og se utover byen. Tomme fabrikklokaler, «kommunistblokker» og bygninger fra slutten av 1800-tallet blandet sammen. 

Bak resepsjonsdisken og i restauranten på dette hotellet jobbet et dansk-tsjekkisk søskenpar. Det var både uvant og hyggelig å snakke norsk til andre enn oss selv! På hotellet bodde det forøvrig en førtidspensjonert danske. Han hadde bodd der i halvannet år. Vi var nyskjerrig på hvorfor han hadde valgt nettopp dette stedet for pensjonisttilværelsen. Han forklarte det enkelt med prisnivået, fjellene rundt og det hyggelige danske søskenparet.

Nedlagte fabrikkbygninger i utkanten av Usti

Utsikt fra hotellrommet i Usti nad Labem

Kommunistblokker?

Den siste Tsjekkiske byen ved Elbe, Decin, bar også preg av å være en industriby, men var noe mer tiltalende enn den forrige. Sykkleruta fortsetter langs elvebredden, og når vi nærmer oss grensa til Tyskland, forandrer naturen karakter. Vi får utsikt til fjell som er kjent for sine spesielle formasjoner av sandstein, og kanskje mest kjent er Bastei Brigde. 

Det hender fortsatt at vi punkterer, men nå går det greit å lappe

Decin ser også ut til å være en industriby, men noe mer tiltalende enn nabobyen i sør.

Den gamle delen av byen Decin

Vi nærmer oss grensa til Tyskland, og landskapet endrer karakter

En koselig restaurant langs sykkelveien.
Naturlig nok var det mange syklister her

Grenseovergang på sykkelveien

Gatelyktene bar fortsatt preg av å ha stått under vann

Særegen natur - sandsteinsklipper

Tysk bebyggelse sør for Ban Schandau

Vi ankom Bad Scandau ved 17-tiden. Da hadde vi syklet fem mil av dagens etappe, og hadde fortsatt nesten fire mil igjen. Vi falt for fristelsen å undersøke tog-mulighetene. Det var godt å trille syklene om bord på toget.

Ombord på toget fra Bad Schandau til Dresden

Dresden hbf

Vetle hjelper til med å frakte sykkelvogner ned med heisen 

For noen uker siden bestemte vi oss for å ta tog fra Dresden til Berlinfor å hente inn det vi er på etterskudd. For å rekke båten fra København til Oslo 15. august, og ikke minst skolestart, må vi starte fra Berlin 29. juli. Vi ser fram til å sykle på «kjente» veier, og ikke minst gleder vi oss til å møte morfar og Lisbet på veien.

Togturen fra Dresden til Berlin varte i nesten 3,5 timer. For å få med syklene, måtte vi ta regionstog som inkluderte togbytte i Elsterwerda. Direktetoget mellom Dresden og Berlin tar med maks fire sykler, og det var ikke mulig å få med sykkelvogner på dette toget. På regionstoget var det uproblematisk med sykkelvogner, vi måtte bare betale samme beløp som for én sykkel, 5 euro. Vi var tidlig på plass på jernbanestasjonen, fikk kjøpt billetter og fraktet sykler og hengere med heis opp til riktig togspor. Vi var blant de første ombord. Etter hvert som toget fyltes opp med syklister, ble vi mer og mer betenkt. Kommer vi oss med det neste toget? Det var 15 minutters overgangstid på Elsterwerda. Toget som gikk videre til Berlin, var større. Alle syklistene kom med, vi også. Jernbanepersonalet åpnet en passasje over ett togspor, så det var enkelt å komme over til neste tog. Dette er åpenbart rutine hos Deutsche Bahn. Togturen kostet oss € 52,- for billetten og € 30,- for sykler og hengere. 640 norske kroner for en togtur på ca 350 km, for en familie på fire inkludert sykler, kan neppe matches av NSB.

Ankommet Berlin hbf. Vetle passer på utstyret.

Vi er i Berlin!
Pizza Calzone smaker alltid godt.