Varme dager i Ungarn

Skrevet av Aina i Balatonfüred 24. juni.

Vi krysset grensa til Ungarn i 35 varmegrader ved 14-tiden 19. juni. Da hadde vi syklet tre mil og hatt en lengre pause i skyggen på en grensekafé.

Inn Ungarn og EU

Lufta sto stille, veien var støvete. Vi hadde kanskje syklet en kilometer inn i Ungarn da jeg fikk første punktering. Det var varmt å skifte slange i solsteken. Mange, inkludert oss selv, har lurt på hvordan det vil være å sykle i ekstrem varme. Nå regnes kanskje ikke 35 grader som ekstrem varme, men for oss som knapt kan huske hvordan slik varme føles, oppleves det litt ekstremt. Å sykle i varmen er for så vidt ikke så ille, så lenge vi har tilstrekkelig med drikke. Så snart vi stopper, siler svetten og sola stikker. Varmen føles nesten uutholdelig. Det er definitivt best å være i aktivitet når sola steiker. Det er vår konklusjon. Da får man litt bevegelse i lufta, og sola føles heller ikke like intens. 

Ja, mor kan også skifte slange...

De første kilometrene på Ungarsk vei var støvete

Ei kirke

Kontrasten mellom Kroatia og Ungarn opplevdes stor i starten. I Kroatia kunne vi betale med kort alle steder, og det var relativt tett mellom barer/kafeer og butikker. Det var med andre ord lett å få kjøpt forfriskninger underveis.

Vi brukte GPS’en for å unngå de Ungarske motorveiene. Den ledet oss utenom den første byen, Letenye. Etter en times tid kom vi til et lite tettsted. Stedet så litt spøkelsesaktig ut med lukkede lemmer foran vinduene og nesten ikke mennesker å se – bare bikkjer som gjødde når vi passerte. Butikken på stedet tok ikke kredittkort, og det fantes ikke minibank i nærheten. Stedets postkontor stengte i dét vi kom inn døra. Vi ble nesten dyttet ut mens de fortalte at vi enten kunne komme tilbake dagen etter, sykle ei mil tilbake til Letenye eller to mil til neste by, Nagykanizsa, for å få tatt ut penger. Å sykle tilbake langs de støvete grusveiene fristet ikke, så vi tråkket videre i håp om at det skulle være mulig å betale med kort i en butikk eller restaurant langs veien. Vi måtte sykle i over ei mil på dårlige veier før vi omsier kom til en liten Coop-butikk som hadde kortterminal. Førsteinntrykket av Ungarn var ikke akkurat det beste.

En liten Coop-butikk hadde kortterminal.
Espen tar bilde mens resten er inne i butikken og nyter aircondition og handler drikke.

Drikkepause

Det har vel aldri smakt så godt med cola før! Det er forresten utrolig hva et par colabokser, litt iste, mineralvann og sjokolade kan gjøre med krefter og humør! Spøkelsesaktige Ungarske småbyer så plutselig hyggeligere ut, og byen Nagykanizsa virket slett ikke så verst. Etter å ha fått i oss litt mat i Nagykanizsa, tråkket vi på for å nå en campingplass i Zalakaros innen det ble mørkt. Etter noen netter innendørs, ville vi overnatte i telt igjen. Zalakaros er en liten by som har satset hardt på spa-turisme og badeland. Bakgrunnen for spa og badeland på dette stedet, midt i tørreste Ungarn, er naturlige varme kilder.

Artig arkitektur i Nagykanizsa

Vi syklet for det meste på dårlig asfalt

Fra campingplassen ved Zalakaros

Fredag 21. juni skulle vi være i Balatonfüred, der vi hadde bestilt overnatting fra fredag til mandag sammen med naboene Mathias, Ann Kristin og Bjørnar. Mathias er Vetle sin bestekamerat, og Vetle har gledet seg veldig til denne helgen siden lenge før vi reiste (det har jo vi andre også, selvfølgelig). Fra Zalakaros til Balatonfüred er det om lag 10 mil. Det skulle gå fint på flate ungarske veier – trodde vi. Vi bevilget oss tid til litt bading på campingplassen og en god lunsj i Zalakaros før vi startet denne torsdagen. Målet var å sykle så langt vi klarte – gjerne 7-8 mil, slik at vi skulle være framme i Balatonfüred i god tid før vennene fra Hamar skulle ankomme. Veiene i Ungarn har ikke den beste kvaliteten, men trafikken er moderat (utenom motorveier), og mange steder er det greie sykkelveier. Med et lite vinddrag i luften, virket ikke varmen så trykkende lenger heller. Motivasjonen og humøret var på topp. Vakkert er det også. Ungarn opplevdes riktig så trivelig å sykle i!

Fine sykkelveier i Ungarn

Valmueeng

Også i Ungarn er det rasteplasser langs sykkelveien

Humøret og motivasjonen er på topp - foreløpig

Så punkterte jeg for andre gang. Det skjedde ved Zaalapati, etter cirka 20 km. Vi hadde ingen hele slanger igjen, så vi måtte lappe. Lettere sagt enn gjort. Limet ville ikke herde, lappene ville ikke sitte. 5-6 ganger trodde vi at slangen var lappet, satte på dekket og begynte å pumpe. Pffssss... Limet slapp, og det var på’n igjen. Vi satt på dette stedet i nesten to timer før vi kunne trille videre.

Punktering...

Strekningen som fulgte, gikk på relativt greie veier. Vi økte tempoet og humøret steg etter hvert som vi nærmet oss Balatonsjøen. Men det var langt. Den siste mila ned mot sjøen, gikk gjennom våt sumpmark. Der ble vi «angrepet» av veps. Jeg syklet først, og Margit som nummer to. Vi kavet og sloss mot vepsen, så det nesten så ut som fire vindusviskere som gikk amokk foran i rekka. Vetle huket seg sammen og tråkket det han var god for, mens far syklet bakerst og passet på at vi foran ikke veivet oss for langt ut i veibanen. Vi hadde mer enn nok med å sykle og sloss mot veps gjennom sumpmarken, det ble dessverre ikke tatt noen bilder derfra.

Balatonsjøen har for oss vært en milepæl som vi har gledet oss spesielt til. Vi feiret «ankomsten» med middag på en strandrestaurant og bading i solnedgangen. Da vi kom oss på syklene igjen, begynte det raskt å mørkne. Vi tok inn på et hotell ved Balatonmariafürdo, vel vitende om at dagen etter ville bli en drøy etappe på cirka seks mil. Likevel skulle vi ankomme før nabo’n. 

Uttal det den som kan...

Venter

Bommen for syklister ved jernbaneoverganger er ikke beregnet på folk med sykkelvogner

Endelig ved Balatonsjøen!
Margt og Vetle vises sm små prikker til venstre for stativet med trøbåter der ute

Mor forsøker å navigere

Hotellet vi tok inn på hadde et lite utendørsbasseng... 

Fredag 21. juni var vi klare til å starte fra hotellet klokka 09:15. Da oppdaget vi punktering nr. 3 og 4 – Espen sitt bakhjul og det ene hjulet på hengeren. Til tross for at det gikk greiere å lappe denne gangen, tok det nesten en time før vi var klare.

Vi kunne nyte været, formen føltes bra for alle, det var mye å se på, og fine sykkelveier langs Balatonsjøen. Like nord for Fonyód, omtrent halvveis til bilferga som skulle frakte oss over til Balatonfüred, fikk vi punktering nr. 5 – i den kjedeligste og kanskje minst skyggefulle svingen langs hele sjøen. Nå var det Espen sitt forhjul som var flatt. Det var umulig å få limet til å sitte. Etter en times tid kikket jeg på kartet. Det skulle finnes et sykkelverksted innen rimelig avstand. Vi bestemte oss for at jeg skulle sykle avgårde og forsøke å få kjøpt nye slanger. Da var bakhjulet på min sykkel flatt. Etter to kilometer på Margit sin sykkel fant jeg en butikk hvor jeg i det minste fikk kjøpt noe å drikke. Der kunne de fortelle at det var fem kilometer til nærmeste sykkelverksted. Fem kilometer til på Margit sin sykkel ville være litt i overkant, så jeg syklet tilbake. I mellom tiden hadde Espen klart å lappe sin slange. Etter 6-7 kilometer fant han en bensinstasjon som solgte sykkelutstyr. Han kjøpte tre slanger og to nye pakker med lappesaker. Nesten tilbake i svingen kom punktering nr. 7. Vi satte ny slange på Espen sitt forhjul og mitt bakhjul, og klokken 16:30 var vi klare til å dra. I mellomtiden hadde naboene ankommet hotellet. 

Vi krysset fingrene for at resten av turen skulle gå smertefritt, men det var ikke så vel. Ny punktering på Espen sin sykkel, og den tredje nyinnkjøpte slangen måtte på. Å skifte slange er fort gjort. Vi tråkket på, nå skulle vi sette ny fartsrekort! Vetle ledet an og holdt periodevis 29-30 km/t på sin 24’’ terrengsykkel. Det er rett og slett godt gjort!

Tre kilometer før fergeleiet fikk mor punktering i den nye slangen. Fram med lappesaker. Limet ville ikke sitte. Vi brukte opp et helt sett med lappesaker før lappingen satt såpass godt at vi klarte å pumpe opp dekket. 1,5 km før fergeleiet punkterte mor på nytt. Den 10. punkteringen var et faktum. Nå begynte vi å bli bekymret for at vi ikke skulle rekke ferga over Balatonsjøen.  Det føltes som en evighet før lappingen ville sitte slik at vi kunne fortsette. Vi pustet lettet ut da sykkelen holdt fram til fergeleiet, og ferga ikke hadde sluttet å gå. Vi rakk 20:40-båten. Nå kom vi oss i det minste over på den rette siden av sjøen, og fra fergeleiet på andre siden skulle det i følge GPS’en være ca 8 km til hotellet. Det er overkommerlig. Vi trillet lettet ombord på ferga, men før den var over på andre siden, var bakdekket til mor flatt - igjen. 

Badeliv ved Balatonsjøen

Mellom alle punkteringene hadde vi en fin tur

Fotografen i skyggen...

1,5 kilometer igjen til fergeleiet føles uendelig langt unna når ikke sykkellimet vil sitte

Puh...

Overfarten bød på vakker solnedgang

Espen ble sittende igjen på kaia med den punkterte sykkelen og sloss mot myggen, mens ungene og jeg syklet til hotellet. Åtte kilometer føltes fryktelig langt og skummelt, da det etter hvert ble veldig mørkt. Brillene mine hadde blitt skjeve i løpet av dagen, så jeg hadde valget mellom å sykle med solbriller eller å sykle uten briller. Det siste alternativet er heller dårlig.

Klokka var halv elleve om kvelden da ungene og jeg kunne ringe Ann Kristin og si at vi antakelig var  riktie gate. Bjørnar og jeg kastet oss i leiebilen deres, kjørte ned til kaia og hentet Espen og bagasjen. Sykkelen og sykkelvogna fikk ikke plass i bilen, så det satte vi igjen til dagen etter. Planen var å leie en stor taxi for å hente utstyret

Hotellverten (som må være verdens hyggeligste hotellvert) insisterte på selv å kjøre oss ned dagen etter, slik at vi fikk hentet sykkelen og hengeren. I tillegg gav han oss en liten sightseeng-tur i området og kjørte oss til en sykkelforretning så vi fikk kjøpt oss nye dekk, slanger og lappesaker. Nå kunne vi puste ut og nyte helgen sammen med gode venner! 

Fra hagen til Villa Múzsa

Balatonfüred er en nydelig by med lang historie. Leilighetshotellet Villa Múzsa ligger perfekt til med hyggelig atmosfære. Det tar 5 minutter å gå til stranda, og det er mange barer og spisesteder like rundt hjørnet.

Mellom fergeleiet og Balatonfüred ligger den lille byen Thinay og en berømt kirke hvor kong Georg (tror vi han het...) ligger begravet. Thinay står på Unescos verdensarvsliste. Dessverre har vi ikke rukket å besøke byen, men Espen og jeg fikk noen glimt da hotellverten kjørte gjennom den på tilbaketuren fra fergekaia. Han kunne fortelle at Thinay er et av Ungarns mest berømte og besøkte turistattraksjoner.

I morgen, 25. juni, sykler vi videre i retning Budapest. Nå har vi bestemt oss for å ta dagene som de kommer, og ikke planlegge dagsetapper og overnattingssteder så strengt som vi har gjort til nå. Så håper vi at nye dekk vil bidra til at vi slipper flere punkteringer på en stund.