På italienske veier

Turen Venezia - Caorle - Trieste kan oppsummeres i følgende stikkord: sol, trafikkerte veier, smilende italienske bilister, ensformige jordbruksområder, turistmaskiner, italienske landsbyer, «riviera», formidabel utsikt, 16 % stigning, spreke unger og slitne foreldre.

Mellom Venezia og Trieste virker det å være vanskelig og finne mindre trafikkerte veier, med mindre man ønsker å gjøre turen veldig lang. Vi gjorde et forsøk ved å legge turen ned til kysten og feriebyen Caorle, fordi vi så lite til kysten og havet fra sykkelsetet. Dessverre opplevdes ikke biltrafikken spesielt bedre eller lettere. På den andre siden fikk vi overnattet på en campingplass med alle faciliteter – en drømmeverden for barn. Margit og Vetle syntes nok det var litt kjedelig å bare være der over natten, med de fikk badet litt før vi syklet videre dagen etter. Egentlig tar ikke campingplassen imot gjester som kun skal være én natt. Om vi hadde kommet i høysesongen, hadde vi antakelig ikke fått overnatte.

Fra turistområdet nær Caorle

Det enkleste, og korteste, er sannsynligvis å holde seg til SS14 mellom Venezia og Trieste. Tett trafikk og gode veiskuldre, men veldig varierende bredde på «sykkelfelt». Det føltes litt merkelig å sykle på firefelts veier, men tross alt var kanskje partiene med fire felter de enkleste å sykle på. Italia er beryktet for hissig biltrafikk. Fra sykkelsetet derimot, opplever vi italienske bilister mer vennligsinnede og hensynsfulle enn vi er vant til fra norske bilister. Mange tuter og vinker, smiler og gir oss tommel opp. De tar ikke risikable forbikjøringer, og de senker ofte farten når de passerer. Det er ikke uvanlig med en bært før de kjører forbi og et vink etterpå. Vi opplever også at de sveiver ned vinduet og prater når vi står i kø.

De første 8-10 milene fra Venezia består for det meste av store landbruksområder med spredt bebyggelse og litt kjedelig landskap. Fra Latisana blir det mer variert, og vi passerer hyggelige landsbyer og flere store vingårder. Etter hvert dukker også de Slovenske fjellene opp i øst, og vi kommer ned mot Adriaterhavet igjen. Vi valge å følge SR14 - langs Strada Costiera - inn til Trieste. Det hadde antakelig vært lurere å følge SP1 – ikke med tanke på trafikken, men med tanke på de kommende strabasene opp til campingplassen.

Vinranker

I starten gir Strada Costiera fantastisk utsikt over Adriaterhavet, mot Trieste og Istriahalvøya. Etter hvert går veien helt ned til kysten, og en populær strandlinje. Trangt og trafikkert – av fotgjengere, mopeder, biler og busser.

Fra toppen Strada Costeria fikk vi øye på to delfiner som
hoppet og lekte seg i vannet langt der nede.
Margit forsøker å filme dem.

Nederste del av Strada Costeria - Triestes "riviera"

På forhånd hadde vi googlet oss fram til en campingplass ovenfor Trieste, Campaggio Obelisco. Vi hadde også googlet mulige veier opp, og kommet fram til at Via Commerciale var den korteste - men også muligens den bratteste. Vel inne i Trieste, mens vi forsøkte å navigere, kom en mann bort og lurte på om vi trengte hjelp. Han fortalte at Via Commerciale har 16 prosent stigning og ikke egner seg for sykling. Han viste oss i stedet en alternativ rute som ville være enklere med all bagasjen som vi drar på. Da lyste skuffelsen ut av ansiktet på minstemann. Hele dagen hadde han gledet seg til den bratte bakken, og han hadde gledet seg til å vise mamma og pappa at han kunne sykle i bakker (akkurat som om vi ikke hadde sett det før)!! Hvem kan motstå noe sånt? Og hvor ille kan det egentlig være, tenkte vi. Men det kunne det!

Nederst i bakken stoppet en mann oss og fortalte at det er grusomt bratt oppover. Ja, det er vi kjent med, svarte vi – og vi tråkket i vei med relativt godt mot. Men tre kilometer føles svært langt langt når det er 16 prosent stigning hele veien, og vi drar på om lag 50 kilo bagasje hver.

Vegen er smal med tett trafikk i begge retninger. Det var ikke fritt for at vi hindret trafikken noen ganger i løpet av turen, men registrerte nok en gang at italienere er tålmodige når det gjelder syklister. Kan tenkes at de også ville studere disse idiotene som trilla sykkel med henger opp bakken (vi registrerte flere glis og rystende hoder).

Bratte bakker i Trieste

Mor og far måtte etter hvert gi opp å sykle, og det var bare så vidt vi klarte å skyve syklene oppover. Margit og Vetle syklet et stykke, for så å komme løpende ned og hjelpe til med å skyve syklene våre oppover. De syklet hele strekningen – Margit med ca. 10 kilo bagasje. Imponerende! Det var som vi fryktet før turen, de voksne er i dårligst form.

Det ser selvfølgelig ikke bratt ut på bildet,
men mor har sitt fylle hyre med å holde på sykkelen!

Campingplassen er liten og hyggelig, uten de store faciliteter. (Vi kan forresten legge til at den ligger ca. 375 m.o.h.)

Vi har hørt at Trieste skal være en fin by, og ovenfra ser Trieste utrolig idyllisk ut. Vårt inntrykk er at byen bærer preg av store klasseskiller og mye sosial nød. For de som liker strandliv, dekker byen helt sikkert behovet. Vi må ta noen forbehold når det gjelder karakteristikken av byen, fordi det er begrenset hvor mye vi rakk å se. Vi har i hovedsak sett veien inn fra Strada Costeria til jernbanestasjonen, og derfra oppover til campingplassen.

Her er noen få glimt fra de første dagene:

Frokost

Is må man ha i Italia

Punktering

Belgiske sykkelturister

Ned mot Adriaterhavet

Trieste by day

... and night

Og til slutt noen facts for de spesielt interesserte:

Dag 1: Venezia - Duna Verde 55 km, 3 timer 40 minutter effektiv sykkeltid. Vi startet i 11:30-tiden og var framme i 19-tiden. Syklet følgende strekninger/veier: SS14 til Carafia, SP 43 , SP47, SP52 og SP90.

Dag 2: Duna Verde/Caorle - Listina/San Michele Al Tabliamento (pensjonat Albergo Alla Botte, Via Lignano Nord 16) 47 km. 3 timer effektiv sykkeltid. Startet i 14-tiden, framme ved 19:30-tiden. Syklet SP54 - SP59 - SP42 -SP74.

Dag 3: Listina - Trieste, 79 km, 5 timer 45 minutter effektiv sykkeltid. Startet 09:00 framme kl 21:00 (på de siste tre kilometrene brukte vi 2 timer). Syket SP74-SS14-SR14-Via Commerciale.