Inn i Slovenia

Margit og Vetle har vært veldig spente på hvordan det vil være å krysse landegrenser. De ble nok litt skuffet når de oppdaget at det var omtrent som å passere bomringen i Oslo. Men spenningen over å komme inn i et nytt land var likevel stor.

Øyeblikkelig ved grensa

Inne i Slovenia. 

Like etter grensa ligger den lille byen Sezana. Vi merket raskt forskjeller fra Italia. Flere forstår eller snakker engelsk, det er flere minibanker, butikker tar kredittkort, og bensinstasjonene ligner på de vi er kjent med; toaletter, og salg av mer enn olje og vindusspylerveske. Naturen endrer seg også raskt. Fjell, skogkledde åser, daler og små landsbyer. Trafikken var fortsatt forholdsvis tett i starten, men avtok litt etter hvert som vi kom lenger inn i landet.

En kirke vi passerte

Skogkledde åser

For en tid tilbake bestilte vi sykkelkart fra turistinformasjonen i Ljubljana. Dette viser ulike sykkelruter – deriblant terrengsykkelruter, men også anbefalte strekninger mellom disse rutene. Vi valgte å følge denne anbefalingen og tok turen om Divaca. Muligens noe lenger enn den ruta som Google Maps foreslår, men antakelig noe mindre stigninger. Vi fikk likevel utfordret formen godt i løpet av turen. Fra Camping Obelisco (som ligger i utkanten av den lille byen Opicina, nord for Trieste) til Postojna viste sykkelcomputerene 48 km, og 13,5 km/t i snittfart. Vi startet kl 13 og var framme kl 19:30. 

Oppoverbakker

Godt med pause

Endelig på toppen!

Vetle er klar!

Nedoverbakker

Herlig, snart framme!

Slovenia har satset stort på sykkelturisme. Det er tilrettelagte sykkelparker og terrengsykkelruter over store deler av landet. Særlig i nord, hvor de høyeste fjellene ligger, er det blant annet flere freerideparker. Vi møtte også mange syklister på turen til Postojna, og i Postojna «kryr» det av syklister – både med landeveissykler og terrengsykler.

I Postojna bor vi på Hotel Sport. Dette hotellet ønsker spesielt syklister velkommen. Man kan leie terrengsykler her, man kan få informasjon om turer, og man kan selvfølgelig parkere egne sykler trygt inne i garasjen. Standarden på hotellet er helt grei (trestjerners), og det er hyggelig betjening. Lobby og korridorer er smykket med bilder av – nettopp syklister. Dette liker vi!

Det Postojna er aller mest kjent for, er verdens største – og mest kjente – karstgrotte. Denne ble oppdaget av Luka Cec i 1818 og står på Unescos verdensarvsliste. Den har 20 kilometer med passasjer som er oppdaget så langt. I 1872 ble den første hulebanen bygd, og i 1884 fikk grottene elektrisk lys – to år før London fikk elektrisitet. I 2003 hadde den hatt 30 millioner besøkende, og vi har selvfølgelig også lagt inn et besøk i grotten. Det var dyrt (€ 73,20 eller 560 kroner for to voksne og to barn), men det var verdt det! Utrolig flott, rett og slett. Naturen er fantastisk. Man kan bare tenke seg hva denne Luca Ceck følte da han for første gang sto inne i en av disse enorme salene med salagmitter, stalakitter og søyler av kalkstein. 

Stalakitter vokser nedover fra "taket",
stalagmitter vokser oppover fra "gulvet".

Dette var virkelig en flott opplevelse!
Margit og Vetle fulgte nøye med og forsto en god del av hva guiden sa på engelsk.

 
De største oppdagerne har antakelig levd, så vi får heller nyte våre egne «oppdagelser» selv om vi er langt fra de første. Slovenia er for oss en slik oppdagelse. Vi ser ikke bort fra at vi plutselig er tilbake med terrengsykler (kanskje mer sprøsmål om når?).

I morgen, onsdag 12. juni, går ferden videre til Ljubljana.